Her er kjøreruta på kartet:
Vis større kart

Jeg må innrømme at jeg er fylt med en liten følelse av tomhet akkurat nå, da jeg faktisk har helt fri fram til Koster Kammarmusikfestival starter den 21. juli. Høsten er uten spesifikke planer, men det kjennes også deilig akkurat nå. Jeg er foreløpig ikke bekymret. Jeg ser fram til et nytt kapittel, forhåpentligvis med hornet som venn – det har forøvrig ligget stille i bagasjerommet på bobla i over en uke. Det kjentes MORKENT ut da jeg tok det fram i stad! Skal vel tute litt denne uka, så får vi se om jeg hopper på flyet til Berlin på tirsdag, for nok en ferieuke.

Her er noen bilder fra Svolvær i Lofoten:

Forrige helg opplevde jeg nær sagt et arktisk klimaks, da det endelig var dags for den lenge planlagte turen til Svalbard/Longyearbyen. Christian og jeg ankom Longyearbyen i 14.00 – tida fredag, etter å ha reist siden 06.30 på morgenkvisten. Været var godt, og utsikten over den enorme snølagte fjellene og isen var mektig fra flyvinduet.

Flybussen kjørte oss direkte til Spitsbergen Guesthouse i Nybyen, ca. 25 min. gange fra Longyearbyen sentrum. Etter å ha dumpet bagasjen marsjerte vi sporenstreks tilbake til sentrum, og til hovedkontoret til Spitsbergen Travel. Vi hadde nemlig fått nyss om at den planlagte båtturen vi hadde booket oss inn på var blitt innstilt. Vi fikk omsider booket oss inn på en scootertur i stedet, og var lykkelige over å bli tilbudt de to siste ledige scooterene.

Senere spaserte vi rundt i Longyearbyen for å gjøre oss litt kjent på stedet. Førsteintrykket var godt. Rundt oss så vi mange trehus i mange forskjellige farger. Det var et godt utvalg av butikker og prisene generelt var en del lavere enn på fastlandet. Svalbard er fritatt fra skatt og moms. Lokalbefolkningen, som stort sett består av innflyttere fra Sverige, Norge, Russland og Asia virket hyggelige og imøtekommende. Vi slo av en prat med et par stykker, og fikk høre at folk på Svalbard lever, spiser og drikker godt. Miljøet virket godt, og folk tar vare på hverandre.

Det var en sær blanding av moderne og gammelt. Senere fikk vi høre at alt gammelt rask og vrak fra før 1946 var fredet, og ble derfor liggende i terrenget.

Scooterturen på lørdagen startet med en rask innføring i hvordan men håndterer kjøretøyet, sikkerhet og diverse. Deretter fikk vi utdelt utstyr, før hele gjengen kjørte avsted. Pga smelting var løypa ut fra Longyearbyen så godt som borte. Det tok ikke lang tid før guidene måtte endre ruta, da en gruppe foran oss hadde kjørt seg fast i overvannet lenger fram. Vi fikk tilbud om en halvdagstur eller pengene tilbake. Det var ingen tvil om hva vi ville – det ble en halvdagstur! Snart var vi langt i vinterland, og det eneste vi kunne se var snø og snødekte fjell. Sola strålte, og opplevelsen var fantastisk. Etterhvert ble jeg “komfortabel” med scooteren, og tørte å kjøre litt fortere enn gangfart. Det var artig, og jeg har fått en forståelse for den enorme scooter-entusiasmen her oppe i nord!

Da vi hadde nådd et visst punkt stoppet vi og spiste lunsj. Maten bestod av tørrfor som vi blandet med vann. Maten forvandlet seg til en slags lapskaus, og den smakte ikke så ille. Etterpå kjørte vi samme vei tilbake.

Etter endt scootertur gikk vi til Kroa og spiste og drakk øl. Solveggen ute lokket, og livet lekte.

På veien tilbake til Spitsbergen Guesthouse bestemte vi oss for å klatre opp til en nedlagt gruve som lå oppe i fjellsida. Det var en kraftanstrengelse å gå opp, men mye spennende å se i gruven. Vi akte på rompa ned igjen.

Søndagen stakk vi innom museet før flyet tok oss hjem.

Til helga er drar Christian og jeg til Svalbard! Det blir klimakset av årets arktiske eventyr!

Utenom jobb er vi i festivalstyret i full gang med å skaffe musikere til årets vakreste eventyr på Koster.

Jeg er litt tom for ord.

Forrige helg hadde jeg nok et besøk. Denne gangen av Tine. 1. mai dro vi til Kautokeino. På veien, midt ute på vidda, kjørte vi forbi en ensom kvinne kledt i samedrakt som satt langs veien… Snodig, og veldig eksotisk! I Kautokeino besøkte vi Juhls sølvsmie. Verdt et besøk! Ellers var vi på Tirpitzmuseet i Kåfjord og fikk frisket opp litt av krigshistoriekunnskapene.

Planen var i utgangspunktet å ta en kjøretur til enten Hammerfest eller Kautokeino, men på grunn av værforholdene kunne vi glemme det. Derfor startet dagen med en tur til Alta museum.

Plutselig ringte en kollega og ba oss med på scootertur! Vi kjørte bobla innover Tverrelvdalen, mot et område som heter Stilla. Der, oppå vidda, er det nemlig et yrende scooterliv. Dessverre greide ikke bobla å kjøre så langt i snøstormen, og vi kjørte oss fast på en parkeringsplass ca. halvveis til målet. Vi tilbrakte ca. 45 minutter der, sittende bom fast. Til slutt måtte vi tute på hjelp fra tilfeldig forbipasserende. Tre store karer fikk dytta bobla ut av snøen, og vi var atter igjen på vei til scootereventyret. Det ble ingen scootertur på vidda, som først planlagt, men på et vann ved Jotka i stedet. Vi fikk alle prøve å kjøre scooteren alene. Det var like lett som å kjøre en sniletruck – gass og brems, rett og slett. På toppen av det hele satt jeg bakpå da scooteren var oppe i 110 km/t uten å bli redd! DET er jeg litt stolt av, asså.

Dagen etter dro vi til ishotellet i Gargia. Hotellet er stengt for denne sesongen, men vi spurte pent og slapp likevel inn.

Alt i alt, til tross for dårlig vær, ble det en begivenhetsrik helg