Spilleformen er ikke helt på plass, men den kom seg ut i andre uka under innspillingen. Det var gledelig! Det er vanskelig å beregne spilleform for en slik sammenheng på forhånd. Nå har jeg fått en pekepinn på hvordan jeg skal legge opp egenøvingen framover.

Jeg traff masse hyggelige folk i løpet av disse to ukene. Både gamle kjente fra studiedagene og andre musikalske sammenhenger og nye trivelige folk i korpset. Jeg var også på konsert med Trondheim symfoniorkester og hørte bl.a. Shostakovich 5, som låt veldig bra.

Trondheim er og blir en trivelig by.

På repertoaret står konsertmarsjer. Disse skal spilles inn på CD. Det er et stort program. Dette er en reality check hva angår min spilleform. Det er tungt og jeg merker at jeg trenger å bygge opp utholdenheten betraktelig. Jeg forsøker å spille så helsefrembringende som mulig uten at det går alt for mye på bekostning av kvaliteten jeg skal levere. Det er en utfordring!

Det er også moro å spille. Korpset låter bra, syns jeg. Noen av marsjene har jeg spilt før da jeg selv spilte i skolekorps for cirka 20 år siden! De låter antakeligvis 100 ganger bedre med dette korpset. Det er så vidt jeg kjenner igjen marsjene, for å si det sånn.

Uansett, jeg tar en dag av gangen, og ser fram til helg og hvile snart. Neste uke blir tøff med ekstra lange dager og innspilling. Med litt flaks og positive tanker håper jeg formen kommer snikende.

Dagene går nå sin gang, og jeg prøver å lage mine egne rutiner. Luksustilværelsen med deltidsjobb kan jo ikke vare i all evighet, og jeg prøver å få så mye ut av dagene som mulig. Prøver å holde meg til gjennomsnittlige orkesterrutiner hva gjelder øving, dvs. jeg øver (ideellt sett) mellom ca. 09.00 – 14.00 (med oppvarming og kaffe, og selvfølgelig noen pauser!). Sliter litt med det foreløpig… Det viser seg å være en utfordring, selv for en selvdreven øveentusiast (må jeg vel kunne få lov å kalle meg) som meg selv, å fylle tiden med konsentrert, fokusert og effektiv øving. Men det går nå på et vis, til tross for et visst forbedringspotensiale rutinemessig sett.

Hva gjelder spillinga generelt kan jeg med hånden på hjertet si at lyset i tunnellen nesten er blendende, da gjerne spesielt på en positiv dag. På en normal dag har jeg fremdeles en del jobbing igjen før jeg kan si meg ferdig med liplash. Men jeg øver relativt “normalt”, med vanlige øvelser, repertoar og orkesterutdrag. Nå har jeg begynt å spille play-back til cd, og finner det både morsomt og nyttig. Det ER en del rusk, som jeg oppdager lettere når jeg later som om jeg sitter på en orkesterprøve. Som Frøydis sier, det er fint å bli god på øvelser, men det bør jo strengt tatt settes ut i praksis!

Late sommerdager er bra for hornspill – dvs. jeg har masse av tid til å øve i små doser. Så smått kommer formen tilbake. I dag koste jeg meg med å spille playback til Beethoven Septett op. 20. Det funker fint, og det er veldig gledelig!

Late sommerdager er også ideelle til å tilbringes online. Jeg har så og si blitt hekta på ordspill.no. Konkurranseinstinktet slår til, og jeg streber etter så høy ranking som mulig. Dessverre gjør også alle de andre det, og enn så lenge taper jeg de fleste kampene. Jeg merker at jeg enda er språkforvirra, da svenske og engelske ord nesten fosser ut av hodet under tidspress…

Jeg har også lært meg en ny sang på ukulele.

Jeg har kommet såpass langt at jeg har begynt å innføre toner helt i toppregisteret i min daglie øving. Jeg spiller altså over 4 oktaver igjen. Tonene over tostrøken F spiller jeg i en behagelig styrkegrad, som for meg betyr rundt mp. Jeg våger ikke ennå å gi på med masse luft (les: spille sterkt), og spiller derfor ikke i høyderegisteret med den kvaliteten jeg ønsker meg. Kvaliteten i mp er forøvrig grei.

Jeg fokuserer mye på hvordan jeg bruker kroppen i øvinga. Jeg har fremdeles mye spenninger, men det blir sakte bedre. Jeg har gått til innkjøp av en pustetrener (en sånn pumpe med ball inni). Jeg forsøker å forenkle det hele så mye som mulig, men gamle vaner er dessverre vonde å vende.

Jeg spiller ikke offentlig ennå, og takker nei til det aller meste av det som måtte dukke opp (småting i jobbsammenheng). Jeg er ikke trygg på at styrken holder, og er for tiden ekstremt ubekvem med å måtte spille offentlig. Antakeligvis er det mye rart som foregår oppi hodet, og jeg vil ta et ordentlig oppgjør med det psykiske. Jeg er nyskjerrig på kognitiv terapi. Jeg fokuserer ennå mye på hvordan det kjennes ut i leppa, og dette vil jeg endre. Det er ikke det letteste jeg har vært med på.