Vasakyrkan, Göteborg – søndag 15.11.2009

Program:

Haydn: Nelson Messe og trompetkonsert.
Vivaldi: Gloria.

LUFTFORSVARETS MUSIKKORPS

Spitfire, boklansering

Colusseum Kino, Oslo 18.08.2009

Spilleformen er ikke helt på plass, men den kom seg ut i andre uka under innspillingen. Det var gledelig! Det er vanskelig å beregne spilleform for en slik sammenheng på forhånd. Nå har jeg fått en pekepinn på hvordan jeg skal legge opp egenøvingen framover.

Jeg traff masse hyggelige folk i løpet av disse to ukene. Både gamle kjente fra studiedagene og andre musikalske sammenhenger og nye trivelige folk i korpset. Jeg var også på konsert med Trondheim symfoniorkester og hørte bl.a. Shostakovich 5, som låt veldig bra.

Trondheim er og blir en trivelig by.

På repertoaret står konsertmarsjer. Disse skal spilles inn på CD. Det er et stort program. Dette er en reality check hva angår min spilleform. Det er tungt og jeg merker at jeg trenger å bygge opp utholdenheten betraktelig. Jeg forsøker å spille så helsefrembringende som mulig uten at det går alt for mye på bekostning av kvaliteten jeg skal levere. Det er en utfordring!

Det er også moro å spille. Korpset låter bra, syns jeg. Noen av marsjene har jeg spilt før da jeg selv spilte i skolekorps for cirka 20 år siden! De låter antakeligvis 100 ganger bedre med dette korpset. Det er så vidt jeg kjenner igjen marsjene, for å si det sånn.

Uansett, jeg tar en dag av gangen, og ser fram til helg og hvile snart. Neste uke blir tøff med ekstra lange dager og innspilling. Med litt flaks og positive tanker håper jeg formen kommer snikende.

Dagene går nå sin gang, og jeg prøver å lage mine egne rutiner. Luksustilværelsen med deltidsjobb kan jo ikke vare i all evighet, og jeg prøver å få så mye ut av dagene som mulig. Prøver å holde meg til gjennomsnittlige orkesterrutiner hva gjelder øving, dvs. jeg øver (ideellt sett) mellom ca. 09.00 – 14.00 (med oppvarming og kaffe, og selvfølgelig noen pauser!). Sliter litt med det foreløpig… Det viser seg å være en utfordring, selv for en selvdreven øveentusiast (må jeg vel kunne få lov å kalle meg) som meg selv, å fylle tiden med konsentrert, fokusert og effektiv øving. Men det går nå på et vis, til tross for et visst forbedringspotensiale rutinemessig sett.

Hva gjelder spillinga generelt kan jeg med hånden på hjertet si at lyset i tunnellen nesten er blendende, da gjerne spesielt på en positiv dag. På en normal dag har jeg fremdeles en del jobbing igjen før jeg kan si meg ferdig med liplash. Men jeg øver relativt “normalt”, med vanlige øvelser, repertoar og orkesterutdrag. Nå har jeg begynt å spille play-back til cd, og finner det både morsomt og nyttig. Det ER en del rusk, som jeg oppdager lettere når jeg later som om jeg sitter på en orkesterprøve. Som Frøydis sier, det er fint å bli god på øvelser, men det bør jo strengt tatt settes ut i praksis!